Kort tid etter lå han på sengen og leste, bibelvers etter bibelvers, og alle som en fortalte de ham at han hadde rett. Jo mer han leste, jo mer bekreftet han sin egen virkelighet. Hvordan sannheten om livet sirkulerte i tankene hans, så i boken, så i tankene kalte han Sirkelen av Sannhet. Og det var den, Selvfølgelig.

Om natten mens han sov drømte han om å ligge på skyer og slappe av til harpemusikk, ja, leve det glade liv. Men selv om hans mål var klart for ham, nå som han hadde bestemt seg for selvmord og lykkelig befestet sin skjebne om evig liv i en oase av billedlige lyster, så var det fremdeles noe som ikke helt stemte. Han våknet med et rykk.

For den uendelige framtid han så klart for seg, som et tydelig bilde skapt av hans Sirkel av Sannhet var Sannelig ikke helt som han ønsket. Det bildet han hadde om å kunne ligge på skyer som føltes som bomull, og nyte synet og hørselen av de vakreste engler og den vakreste harpemusikk som balsamerte hans sjel.

Innerst inne hatet han seg selv for sine syndige drifter. Han hadde som liten sovet med hendene over dynen etter streng instruks fra sine foreldre. Nå som han var eldre og bodde for seg selv hadde ting endret seg. Forbudte tanker om det motsatte kjønn. HELVETE!

Lille Roger var ikke klar. Han hadde gledet seg hele uken til å komme til himmelen på søndagen, men noe gikk galt. For første gang på lenge følte han tvil. Han hadde tatt seg selv i å masturbere til engler allerede på tirsdagen. Var Gud OK med engle-sex? Problemet var at han visste ikke, og han hatet seg selv for det.

Men så var jo likevel Spagettimonsteret der for å dømme de utfordrende blikkene han sendte de vakre englene. “Faen, faen, faen!”, tenkte han så. “Jeg skulle heller ha konvertert til islam og fått de 72 jomfruene, om ikke bare det jævla monsteret hadde ødelagt da også.”

Livet er for kjipt, tenkte han, i noe som føltes som en evighet.

Det har seg slik, som den observante leser i virkeligheten har registrert for lengst, at man selv lenge etter fødselen fortsetter med å oppleve ting, og noen ganger vil man kanskje ha opplevelser som på en måte kan minne litt om den forlengst glemte entrèen inn i vår verden. Velkommen inn i min verden, værsågod sitt.

Ettersom årene har gått har vi nok lært oss mer elegante entreer. Heldigvis. Men eleganse er heller ikke alltid nødvendig. Ting dukker opp. Regn faller fra himmelen, solen stiger opp bak fjellet. Dagligdags. Det forteller den samme historien hver gang. Ingenting nytt under solen sier du? Tro om igjen.

Det viser seg at en serie av hendelser kan fortelle en sammenhengende historie. Dette har jeg opplevd. La meg ta det fra starten. Skeptisk? Alt har sin forklaring, om enn så sær den måtte virke. Og dette innlegget er kanskje mer ordinært enn du tror, selv om det kanskje har sine unike språklige og metaforiske vendinger, til tider. Historien begynner som så mange andre en søndag morgen. Eller gjør den det?

Jeg var på vei hjem fra byen, som jeg ofte er. Kort tid etter jeg forlot nachspielet ser jeg en uteligger på andre siden av gaten. Hadde jeg kun sett ansiktet hans på et maleri, kunne jeg kanskje forvekslet han med Leonardo Da Vinci. Kanskje han også var uteligger en gang. Jeg ga ham en tyvekroning. Ikke fordi han spurte så fint, men fordi jeg følte en viss plikt. Man må trolig være en smule sosiopatisk for å kunne gå fra en slik situasjon uten å tape penger på det.

Og videre bar det. En ung dame kom mot meg fra andre siden av veien. Smilende glad. Narkoman. Jeg ga henne en tikroning av mangel på mer generøs mynt. Hun takket meg mye. Så skulle hun gi meg en klem. Jeg nølte litt. Nå til dags kan man risikere en sprøyte i kneet om man så bare tar trikken. La gå. Hun ga meg en lang og kraftig klem. Jeg gikk videre, og jeg hadde vel fremdeles gjort min pliktetikk? Jeg var usikker på hvor pengene gikk. Det var trist som faen. På en måte.

Videre bar det, som det ofte gjør, igjen til en ny og merkelig situasjon. En ung mann satt på bakken, med tre personer stående rundt. Situasjonen var merkelig vanskelig å tyde i førsten, men da jeg kom nærmere viste det seg at denne unge mannen sannsyligvis hadde fått seg en drink eller to for mye (tequila?). En av de tilstedeværende hadde også bestemt seg for å ringe ambulanse, gammel og senil som han sikkert var.

Jeg og en av de andre skulle til å hjelpe stakkaren videre, men da skrånet han bort og nedenfor fortauet. Pussig atferd, såpass må jeg si. Min nye hjelpekamerat var nærmest, og styrtet ned som en reddende engel fra oven. Vi fikk stokket beina hans sammen og fulgte ham over veien. Går det bra med deg? Jaja. Kan du gå på egenhånd, klart det. Vi ga han lanken og tverrsnudde i motstående horisontalretning. Da kom ambulansen, og den fulgte etter stakkaren som et jaget vilt. Hvor bar det med han så? Historien forteller ikke mer om dette. Mulighetenes paradoks.

Jeg fulgte den gjenstående blant de av oss blant den yngre garde, et stykke. Han fortalte om en kamerat som hadde kranglet med eksen og havnet i slåsskamp. Den hjelpsomme vandreren glimtet til og viste seg som en læremester i pliktetikk. Om damen slår opp, gir du best faen. Blikket falt så på den røde personbilen til høyre. “De har tatt speilet…”, utbrøt han lakonisk. Symbolsk.

Sidespeilet var brukket tvert av. For det var til ingen nytte.
Speilet kunne ha vist dem deres sanne jeg, men dette var ikke til stede.
Ruspåvirket av hjernegift, kanskje, men de tok beslutningen.
Men selvinnsikten… den var knust allerede.

Historien forteller om vandreren, den hjelpsomme og glade.
Turgåeren som viser fram menneskets beste side.

På fjellet er alle venner.

Stressjaget skjuler menneskets positivitet.
Det kjemper en innbitt kamp.
Hvem snur vel seg bort fra noe sånt?

På gaten, og der hvor asfaltjungelen blomstrer, der ville man ikke sett skogen for bare trær.
Men noen har øyne, og noen ser forbi.

Ser du?

Hvorfor er det sånn at politiske debatter alltid handler om ting som folk ikke har innsikt i?

Hvorfor er det alltid omtrent 50-50 oppslutning mellom de to presidentkandidatene i USA, under hvert valg?

Hvorfor er det sånn at folk som er veldig smarte ofte har så god selvinnsikt at de ser for mange svakheter i seg selv, og dermed tror de er mindre smarte enn de er?

Hvordan er intelligens relevant for evolusjonen når det å få barn krever minimalt med intelligens?

Hvorfor lærer folk barna sine opp til å først tro på julenissen, og så på Jesus?

Hva er forskjellen på folkeeventyr og religion?

Hvor mange vise trengs det for å ødelegge verdensøkonomien?

Hvordan vet man om konspirasjonsteorier er sanne eller ikke?

Hvordan vet man om reilgioner er sanne eller ikke?

Hvorfor er det ingen som legger merke til når statistikk skaper et forenklet bilde av virkeligheten, og fullstendig overskygger muligheten for avvik?

Hvor mange parallelle univers hadde du laget om du var Gud? Hvorfor?

Hvordan kan ting være helt tilfeldig når summen av mange tilfeldige hendelser alltid gir det samme gjennomsnittet? Er dette et resultat av begrensede mulighter for avvik?

Er alle serier av tilfeldige hendelser avgrenset innenfor spesifikke grenser? Hvorfor? Hvorfor ikke?

Utelukker kvantefysikken relativitetsteori, og omvendt? Hvorfor? Hvorfor ikke?

Hvilken funksjon ville en gud kunne ha utenom å skape universet?

Utelukker occams razor nødvendigvis muligheten for en gud?

Hvorfor skulle det være slik at universet vårt er et resultat av flere tidligere univers, og ikke at universet vårt sitt resultat er en rekke framtidige univers?

Er det noe som tyder på at universet vårt er et eksperiment? Hva er så målet med det?

Er vi mennesker den perfekte skapning? Hvordan kunne vi vært bedre, og på hvilke vilkår og konsekvenser?

Er det noe som tyder på at det kommer noe senere som er radikalt forskjellig fra mennesket, men likevel tilsvarende i intelligens og utvikling?

Er det noe som tyder på en spesiell mening ved å leve i akkurat denne tidsalderen, et resultat av hypotetiske faktorer som karma, skjebne, eget valg, kosmisk makt, osv?

Blir vi klokere av å stille mange spørsmål, eller bare mer forvirret og usikker?

Er det tryggere å holde seg til etablerte sannheter, enn å utfordre dem og vente på nye svar?

Fungerer vitenskapen i det hele tatt etter sitt formål?

Kan man si at vitenskapen alltid begrenser seg innenfor en boks, og at nytenkning bare flytter en til en annen, tilsvarende boks?

Har absolutt alt som eksisterer i verden et bestemt formål?

Finnes det ting i verden som er helt fullstendig unødvendig?

Er samfunnet i dag fordummende, eller bidrar det til opplysning generelt?

Er det sunt og naturlig for mennesket å filosofere?

Send svar på et postkort.

atter en gang.

Jeg var ikke alene om det,

for rundt hjørnet gikk det

en emo.

Ut døren.

Jeg hørte han si hallo,

og snudde meg brått.

Der gikk en emo

og snakket,

i mobilen.

- mongofjes

og hva

miner lukter!

Under jorden,

mine hunder?

- mongofjes

Den logiske konsekvensen av dette vil, iallefall på sikt, føre til en radikal endring av media. Før eller senere vil det komme en ny era hvor bloggerne selv leverer nyhetene fra området de bor. Dette vil sannsynligvis etterhvert føre til en økning i kvalitetsblogger som skriver om nyheter i både innland og utland. Når media svikter vil folk snart ta ansvaret selv for å dele nyheter om faktiske forhold, uten å forurense nettet med falske agurknyheter og overdrevne skremmeoppslag. Det vil komme en ny tid hvor informasjon er lettere tilgjengelig. Stikkordet er deling.

Mange i fildelingsmiljøer vil kanskje se på dette som en naturlig overgang til å også dele nyhetsinformasjon. Dette vil føre til en bedre kvalitetssikring på nyheter, ved at de mest populære bloggene vil være de som viser seg at man kan stole på, og dette vil intensiveres ved at man kan dobbelsjekke informasjon opp mot andre blogger som rapporterer om de samme sakene. Det finnes allerede mange blogger hvor det skrives flittig om nyhetssaker, og nå som media ser ut til å miste fullstendig fotfeste vil også flere og flere se seg om etter bedre alternativer.

Film- og musikkbransjen har nå måtte innse at tidene faktisk endrer seg for dem også. Mer og mer går over til internett, og dette er en naturlig konsekvens av utbredelsen av ny teknologi. Man kan ikke sitte der for alltid og si at folk skal fortsette å bruke gammel teknologi når det stadig kommer nyere og bedre alternativer. Akkurat som at kassetten i sin tid forsvant, vil før eller siden også CD’en bli erstattet av nyere, enklere og bedre teknologi. På samme måte er det nytteløst for media å si at de har monopol på nyheter, og akkurat nå gjør de en god jobb med å skyte seg selv i foten ved å vise at de ikke lengre klarer å holde koken når informasjonskanaler som youtube og andre videonettsteder tar mer og mer over hva ren underholdning angår.

Jeg ser for meg at media snart bør begynne å bli mer saklig for å kunne gjenvinne sin tillitt, og fokusere mer på dyptgående analyser og kronikker. De som ikke er fullstendig oppslukt av f.eks youtube, vil nok gjerne være ute etter mer saklighet enn det som har vært den gjennomgående trenden i norske medier den siste tiden. Før eller senere går folk lei, og gamle vitser slutter å være morsomme. Da er det på tide å innse at vi lever i en tid hvor ting endrer seg meget raskt, og at en omstilling til dette helst bør skje relativt radikalt og i forhold til hva dagens lesere egentlig er ute etter.

uavhengig av hex.

Påstå, test, bestå flest.

Frigjør liv og virke,

pirke pirke pirke.

Historien begynner for litt mer enn et døgn siden. Det har seg slik at jeg til tider har en ekstremt uvanlig døgnrytme. Og dagen i går begynte derfor sent, nærmere bestemt rundt midnatt. Jeg sto opp, og kort tid etter tok syretryne() kontakt. Han hadde nemlig også kommet i gang med dagen.

Etter jeg hadde spist pasta carbonara (som jeg stekte, det var nemlig en pakke fra Findus), fant jeg fram skateboardet, la meg på fire hjul og lot gummien svi under beina mine. Jeg er en superhelt, litt sånn som Batman. Og en jævel på skateboardet. Riktignok har jeg ikke noe batboard eller noe annet teit noe, men du tar poenget.

Kort tid etter gikk jeg inn til syretryne() mens jeg kjente lukten av svidd gummi. Det var som parfyme i min nese, det svidde og luktet helt forjævlig. Lukten dabbet av etterhvert, og jeg befant meg hos syretryne(). Han hadde også laget pasta carbonara, og måtte bli ferdig med å spise.

Det endte som det ofte gjør, vi gikk ut med den hensikt av å gå med minst mulig mål og mening. Iallefall i begynnelsen. En virkelig drømmekarakter jeg snakket med en gang fortalte meg om dette. Han holdt på å lese en bok som het noe sånt som “Gå”. Han skrøt mye av denne boken, og hele konseptet med å liksom bare gå av gårde, legge ting bak deg og bare gi litt faen. Mens du kanskje later som du er på ferie i ditt eget land. Jævlig bra konsept om jeg så må si det selv.

Men det skulle ikke gå lang tid før vi nådde selveste klimakset denne natten. Og nå snakker jeg ikke om syretryne() og hans evner til å temme fitten og forstå dens verden. Riktignok var det en dame involvert, men det er ingenting mellom henne og syretryne(). Æresord.

Vi hadde nå nådd et område hvor det var noe veiarbeid på gang. På sidene av veien var det satt opp gjerder. Vi var rebelske og smarte nok til å ta snarveien rett over veien. Det vi ikke så var at det samtidig kjørte en politibil opp ved siden av oss.

Jeg så at syretryne() var litt foran meg og jeg ville gi beskjed om at han ikke skulle løpe, men tenkte samtidig at det kanskje ville virke litt rart om jeg plutselig ropte på han mens politiet så på. Det endte med at jeg bare ga faen og løp videre. Samtidig kjørte politibilen inn på andre siden, dit vi var på vei.

Og før vi visste ordet av det var onkel politi borte i buskene og ba oss komme bort for å snakke litt med både tante og onkel. De var snille nok til å hjelpe oss med å finne en åpning mellom to av gjerdene, så vi snek oss mellom et tre og et gjerde sånn at vi kom bort til dem og politibilen.

“FREEEZE MOOOTHEEEERFUUUCKAAAAAAAAAHHHHHZZ!!!!!!!”*ROAR* *UUUU IIIII UUUU IIII* UUUuuuuu.

Vel, kanskje det kunne vært det første de sa. Egentlig er det en ganske god analogi for hvordan vi opplevde det. Men uansett, jeg skal forsøke å gjengi samtalen omtrentlig slik den var.

- Hei, hva gjør dere ute på denne tiden?

Jeg så med en gang at begge to var veldig unge, og sannsyligvis under en slags opplæring.

- Vi er ute og leker oss litt, svarte vi.

- Hvorfor er dere ute så sent?

- Vi bare er sånn, svarte jeg, av mangel på noe mer fornuftig å si til et slikt spørsmål.

Onkel politi ville også gjerne vite hvorfor jeg ikke hadde et skateboard når syretryne() hadde et, og jeg måtte jo selvsagt innrømme at syretryne() faktisk gikk og bar på mitt skateboard akkurat da. Så, ja herr konstabel, jeg har brett om du vil vite det. Går det bra at jeg ikke bærer mitt eget brett akkurat nå?

Jeg begynte kanskje å svette litt må jeg innrømme. Å gi falsk forklaring til politiet skal visst være straffbart, men det får vel være grenser for hva slags spørsmål man må svare på? Vil f.eks et sarkastisk svar på en rekke tåpelige spørsmål bli regnet som falsk forklaring eller frekkhet mot offentlig tjenestemann?

- Hva studerer dere?

Dette var tydeligvis også veldig relevant. Man kan jo ikke ha kunststudenter eller noe slikt pakk gående rundt i gatene på nattestid, kan vi vel? Ikke at jeg er kunststudent eller at jeg har noe imot kunststudenter, men hva betyr det for politiet?

Jeg spurte om det var lov å løpe over veien, og det var det visst. Det sto jo heller ingen skilt om at det var forbudt. Men her måtte jeg også bevise at jeg var den jeg påsto jeg var. Folk som løper over veien når man tilfeldigvis ser på er jo som kjent alltid lystløgnere og småkriminelle.

- Hva heter du?

Hun spurte om navnet mitt het noe annet enn det var, kanskje for å se om jeg løy. Jeg følte meg litt skadefro og lot syretryne() svare for meg, for å ødelegge den patetiske “testen” hennes. Jeg måtte vise legitimasjon, og til og med si slutten av personnummeret mitt. Er dette vanlig praksis?

Etterhvert ble stemningen litt mer avslappet, og det var mulig å spøke litt med situasjonen. Jeg påpekte at det var jo bra at det var ro og orden i gatene. Ifølge dem var vi de eneste som var ute på den tiden. Klokken var vel rundt 1-2 om natten.

Til slutt fikk vi gå, og jeg kan vel ikke si annet enn at vi slapp greit fra det. Men i den situasjonen kunne det helt sikkert for andre ha vært lett å bli litt nervøs, og kanskje risikere noe annet. Jeg har hatt en tidligere samtale med politiet. Det var en gang jeg gikk på en vei og politiet stoppet meg for å gi meg klistremerker. Jeg var vel kanskje rundt 7-8 år gammel den gangen, men det var uansett noe ganske annet enn dette.

“24 timer for deg” sto det på klistremerkene. Og det konkluderer vel denne hendelsen. Og kanskje også ting tyder på at man generelt slipper billigere unna de første 12 timene av døgnet.

Til slutt en video som beskriver hendelsen skremmende bra (kanskje sett bortifra mangel på både våpen og rasisme uten at det gjør noe). Legg merke til teksten, spesielt i begynnelsen.

Pizzabudet derimot var i godt humor. Hun sa til meg at i dag var det en bra dag på jobben. Samtidig oppfordret hun meg til å bestille sammen med Vidar neste gang, siden han fikk halv pris i dag. Jeg svarte så hyggelig jeg klarte at, jada, kanskje det hadde vært smart!

Innerst inne var nok også hun tynget av finanskrisen. Det bare viste ikke så godt på henne på utsiden. Kanskje hun prøvde å late som ingenting, til tross for at hun visste godt at denne kunden hadde en grunn til å klage. Pizzaen var tydelig litt for liten til å være stor.

Hun var også lykkelig uvitende om at denne kunden hadde vært klartenkt nok til å ta et bilde av pizzaen FØR den var oppspist. Hun regnet det som usannsynlig at dette ville skje, med tanke på at kunden virket tydelig overtrøtt, og hun lot seg sjarmere av hans rappkjeftede og godslige oppførsel.

Det kunden ikke visste, var at hun hadde skrevet telefonnummeret sitt på regningen like under kortnummeret. Hun nølte en gang for mye før hun satte seg i bilen, og tok derfor med seg regningen. Det var et eksempel på hvordan de små tingene i øyeblikket kan avgjøre store ting.

Akkurat som at pizzaen denne gangen var noe for liten. I hennes stille sinn var dette en ubetydelig detalj, og hun visste ikke at hun hadde å gjøre med en kresen kunde. Dette skulle riktignok straffe seg, men ennå gjenstår det å se om kunden vil bruke sin klagerett, om denne klageretten i det hele tatt eksisterer.

Det eneste som er sikkert er at denne kunden, denne kunden har bevis!

Legg merke til hvor små sidestykkene er. Dette er ikke normalt. Kanskje det er et tegn på at USA får det som de vil, og at det går mot dommedag.

(Inspirert av Piet Hein.)