«Rar dag»

Jeg er av natur en tenker, for slik ble jeg engang født. Hva jeg tenkte før jeg så den husker jeg lite av, men allerede da jeg først kom til verden slo det mot meg med inntrykk jeg helt sikkert godt kunne vært foruten. En traumatisk fødsel sies å kunne gi grobunn for diverse særegenheter i ettertid, men det er en annen historie.

Det har seg slik, som den observante leser i virkeligheten har registrert for lengst, at man selv lenge etter fødselen fortsetter med å oppleve ting, og noen ganger vil man kanskje ha opplevelser som på en måte kan minne litt om den forlengst glemte entrèen inn i vår verden. Velkommen inn i min verden, værsågod sitt.

Ettersom årene har gått har vi nok lært oss mer elegante entreer. Heldigvis. Men eleganse er heller ikke alltid nødvendig. Ting dukker opp. Regn faller fra himmelen, solen stiger opp bak fjellet. Dagligdags. Det forteller den samme historien hver gang. Ingenting nytt under solen sier du? Tro om igjen.

Det viser seg at en serie av hendelser kan fortelle en sammenhengende historie. Dette har jeg opplevd. La meg ta det fra starten. Skeptisk? Alt har sin forklaring, om enn så sær den måtte virke. Og dette innlegget er kanskje mer ordinært enn du tror, selv om det kanskje har sine unike språklige og metaforiske vendinger, til tider. Historien begynner som så mange andre en søndag morgen. Eller gjør den det?

Jeg var på vei hjem fra byen, som jeg ofte er. Kort tid etter jeg forlot nachspielet ser jeg en uteligger på andre siden av gaten. Hadde jeg kun sett ansiktet hans på et maleri, kunne jeg kanskje forvekslet han med Leonardo Da Vinci. Kanskje han også var uteligger en gang. Jeg ga ham en tyvekroning. Ikke fordi han spurte så fint, men fordi jeg følte en viss plikt. Man må trolig være en smule sosiopatisk for å kunne gå fra en slik situasjon uten å tape penger på det.

Og videre bar det. En ung dame kom mot meg fra andre siden av veien. Smilende glad. Narkoman. Jeg ga henne en tikroning av mangel på mer generøs mynt. Hun takket meg mye. Så skulle hun gi meg en klem. Jeg nølte litt. Nå til dags kan man risikere en sprøyte i kneet om man så bare tar trikken. La gå. Hun ga meg en lang og kraftig klem. Jeg gikk videre, og jeg hadde vel fremdeles gjort min pliktetikk? Jeg var usikker på hvor pengene gikk. Det var trist som faen. På en måte.

Videre bar det, som det ofte gjør, igjen til en ny og merkelig situasjon. En ung mann satt på bakken, med tre personer stående rundt. Situasjonen var merkelig vanskelig å tyde i førsten, men da jeg kom nærmere viste det seg at denne unge mannen sannsyligvis hadde fått seg en drink eller to for mye (tequila?). En av de tilstedeværende hadde også bestemt seg for å ringe ambulanse, gammel og senil som han sikkert var.

Jeg og en av de andre skulle til å hjelpe stakkaren videre, men da skrånet han bort og nedenfor fortauet. Pussig atferd, såpass må jeg si. Min nye hjelpekamerat var nærmest, og styrtet ned som en reddende engel fra oven. Vi fikk stokket beina hans sammen og fulgte ham over veien. Går det bra med deg? Jaja. Kan du gå på egenhånd, klart det. Vi ga han lanken og tverrsnudde i motstående horisontalretning. Da kom ambulansen, og den fulgte etter stakkaren som et jaget vilt. Hvor bar det med han så? Historien forteller ikke mer om dette. Mulighetenes paradoks.

Jeg fulgte den gjenstående blant de av oss blant den yngre garde, et stykke. Han fortalte om en kamerat som hadde kranglet med eksen og havnet i slåsskamp. Den hjelpsomme vandreren glimtet til og viste seg som en læremester i pliktetikk. Om damen slår opp, gir du best faen. Blikket falt så på den røde personbilen til høyre. «De har tatt speilet…», utbrøt han lakonisk. Symbolsk.

Sidespeilet var brukket tvert av. For det var til ingen nytte.
Speilet kunne ha vist dem deres sanne jeg, men dette var ikke til stede.
Ruspåvirket av hjernegift, kanskje, men de tok beslutningen.
Men selvinnsikten… den var knust allerede.

Historien forteller om vandreren, den hjelpsomme og glade.
Turgåeren som viser fram menneskets beste side.

På fjellet er alle venner.

Stressjaget skjuler menneskets positivitet.
Det kjemper en innbitt kamp.
Hvem snur vel seg bort fra noe sånt?

På gaten, og der hvor asfaltjungelen blomstrer, der ville man ikke sett skogen for bare trær.
Men noen har øyne, og noen ser forbi.

Ser du?

Advertisements

~ av mongofjes den september 12, 2009.

2 kommentar to “«Rar dag»”

  1. Nå skjønner jeg ingenting.

  2. Not bad. You could be a writer.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

 
%d bloggers like this: